Selv Djengis Kahn snudde da han kom til Lyngen i Troms.

En mørk og trang gang. Kanskje en meter bred og to meter høy. Lukten av sement. Raske skritt høres i mørket.
Klikk. Et lys i taket slås på og lyser opp det nærmeste området. Raske skritt fortsetter framover.
Klikk. Et nytt lys slås på og lyser sårt tiltrengt veien videre innover den trange gangen. Skrittene fortsetter raskt videre inn i det som virker som en labyrint.
Lysene kommer på ett og ett. Ned en trapp, inn en smal dør. Kald og tørr luft. Lukten av sement.
Inne i et rom på kanskje fem kvadrat står et bord inntil veggen. På bordet ligger en støvet pakke med sukker. På veggen henger det kart over Nord-Troms.
Djengis Kahns erobringsferd.
Her inne satt bataljonssjefen.
Det sier Øyvind Ørnebakk. Han har ansvar for tilsyn av det som er igjen av Lyngenlinjen.
Vi befinner oss inne i et av mange rom i en kommandobunker i Storfjord, sammenbundet av løpeganger. Alt godt gjemt under jorda, inntullet i metertykke vegger, gulv og tak i sement.
En del av Lyngenlinjen, bygget av det norske Forsvaret fra starten på 1980-tallet og fram til 1995. Egentlig aldri tatt i bruk, men ment for å stoppe eller forsinke en eventuell invasjon av Norge under den kalde krigen.
Men det var ikke nordmenn som først skjønte hvor strategisk viktig Lyngen-området er. I et gammelt sagn fortelles det at den mongolske høvdingen Djengis Khan på sin erobringsferd mot vest kom så langt at han så Lyngsalpene og Vesterhavet. Da skjønte han at nå var det stopp. Han var kommet til verdens ende.
Men det var først og fremst tyskerne mot slutten av andre verdenskrig som hadde et ønske om å stoppe russisk framrykking her. Tyskerne, som hadde trukket seg ut av Russland via Finland, var overbevist om at russerne ville følge etter og gå så langt sørover som til Narvik. Derfor besluttet de å opprette Lyngenlinjen som forsvarslinje, fordi man trodde fienden ville komme ned Skibotndalen.
Eneste veiforbindelse mellom Troms og Finnmark gikk gjennom Storfjord. Dersom veien sør for Skibotn ble sprengt, ville det derfor være nesten umulig å komme landeveien til sørligere deler av Troms.
Skiftet navn
Nå er rivningen stoppet for godt. Det som står igjen, er i god stand. I kommandobunkeren står også kaptein Bernt Olav Johansen. Han er områdesjef for Lyngenlinja HV-område.
Vi ønsker å ta i bruk deler av anlegget, noe som viser at Forsvaret og da spesielt Heimevernet igjen har behov, sier Johansen, som er født og oppvokst med linja rundt seg.
Det er ikke tilfeldig at han for noen år siden valgte å søke om å få skiftet navn på HV-området fra Nord-Troms til Lyngenlinja.
Anlegget har vært viktig i mange år og er fortsatt det. Det er den første naturlige plassen vi kan stoppe en eventuell invasjon fra øst. Topografien her, sammen med forsvarsverket, gir oss en formidabel kampkraft. Det er ikke uten grunn at de norske ingeniørene pekte på de samme plassene som de tyske hadde gjort. Det er her vi ønsker å trene. Det er her vi er godt kjent, sier Johansen.
Vi har så lett for å si at framtiden ikke blir slik historien har vært. Derfor var det veldig viktig for meg å få skiftet navn til Lyngenlinja HV-område. Navnet Nord-Troms har ikke noe historisk betydning, men Lyngen har alltid hatt en sterk historisk betydning med blant annet Lyngenlinjen.
I Forsvaret i dag er det mange som ikke kjenner til den nære fortiden. Derfor er vi nødt til å ta vare på den. Vi er nødt til å fortelle hva som har skjedd til de som kommer etter oss. Det gjør vi med blant annet skifte til et navn som forteller noe mer, fastslår områdesjefen, som tror det øker både moralen og kampkraften.
Det bygger identitet. Soldatene bruker å spørre etter egen logo og egen patch. Det betyr at de har en interesse for fortiden.